Reiseskildring av Ståle og Ove

​

Turen begynte 27. september med reise fra hhv. Oslo og Bergen. Det var mange «gjester» med, både livsledsagere og venner. En fra «ventelisten» var også med, med sin kone. Til sammen var vi fra begynnelsen 33, noen reiste hjem eller til La Rochellesiste dag (søndagen). En del av oss fra Bergen møttes en times tid før avgang og tok noen pils på Flesland. Flyturen gikk radig unna – som tiden alltid gjør i festlig lag. Etter hvert fant vi hotellet vårt i Paris, hvor vi overnattet før turen gikk videre med TGV til Angouléme. Noen rastløse sjeler klarte ikke vente på fellestransporten (buss) og fløy av gårde i to drosjer fra Angouléme til hotellet og fikk slik ladet opp i en time før de andre kom.

Etter å ha sjekket inn hos Nicole på Le Valois torsdag formiddag, spaserte vi i samlet flokk opp til Bache Gabrielsen i sol og fint vær. Her ble vi mottatt av Herve (Bache Gabrielsen) og Marielle som hadde laget til lunsjbord mellom cognac tønnene i «aldrings»kjelleren. Til maten fikk vi cognac, og de som ville fikk tonic i cognacen. Vann ble også tilbudt. Hos Bache fikk vi selvfølgelig også smake 2009-cognacen vår, og de som har aksjer i Notre Tonneau fikk også smake på denne (også noen av dem som ikke hadde aksjer der var frekk nok til å få seg en liten smak :-). Praten gikk lett, og så var det lunsjdessert med Hors d’Age og Pineau. På tross av at vi «bare» var rundt 30 personer som smakte på Hors d’Age, så gikk det 4 flasker av denne.
Deretter ble det omvisning i to grupper, en med Herve og den andre med Marielle. Før vi gikk ble det også handlet en del cognac, og signering av kjellermester Jean-Phillippe Bergier for dem som ønsket det (Christian var dessverre ikke til stede denne dagen). Noen prøvde også, uten hell, å få kjøpt en Tribute hos Bache, men som på vinmonopolet her hjemme var de også i Cognac utsolgt for Tribute, med unntak av en flaske for visning – og den ville de ikke selge.
Etter at vi hadde lastet av på hotellet og tatt en øl, gikk turen til Larsen. Her var Fredrik dessverre ikke til stede, han var i Norge for å markere Larsen Cognacs 80 års markering. Vi markerte hos Larsen. Marie-Claire tok seg av oss på sin åpne, gjestfrie måte, og har god kunnskap om Larsen gjennom alle tre generasjonene. Det ble både historie, smaking, omvisning og handel.
Så fikk vi besøk på hotellet av Dugnad 2006 leverandør Alain med to flasker av «sorten» som ble nytt og tømt relativt fort, i muntert lag med Alain.
Middag var bestilt kl. 2000 på «Garden Ici Cafe». Lokalene er fine, maten god, men denne kvelden ble 33 gjester for mye. De disponerte servitørene sine feil (vi hadde kun én, som gjorde sitt beste).



Fredag ble vi programmessig hentet av bestilt buss for tur til Jarnac, først til Louis Royer kl. 1000 hvor verten var Jean Cyrill (Vinsent). Etter husets og cognacs historie ble det omvisning mellom 25000 tønner. En luring (Ståle) snek seg unna fellesomvisningen hos Louis Royer og hoppet heller av hos Phillippe (Birkedal Hartmann), hvor det først ble smaking, blant annet på Henrik Ibsen, og så tappet noen flasker fra glasskrukkene i kjelleren hans. Ståle var imidlertid tilbake til smaking og lunsj hos Louis Royer. Her fikk vi også smake på årets Antartica som de første, fra en merket flaske, lurt unna av JC dagen før.
Under høy stemning ble vi transportert eller gikk til A.E. Dor. Her hadde vi (jeg) avtale kl. 1400. vi ankom ti på, og til alt hell var det folk på kontoret. Det som ikke var like bra var at søte Alexandra ikke kjente til noe besøk!!  Jeg forklarte mitt formøte med hennes kollega (i fellesferien en måned tidligere) og selv om jeg ikke hadde hans kort med, eller husket hans navn, visste hun hvem det var. Og at han hadde reist til Paris på et hasteoppdrag kvelden før. Men hun skulle se hva hun kunne gjøre. Litt over to sier hun at de kommer snart. I mellomtiden kommer det to eldre, små amerikanske damer for å få omvisning. Det viser seg at de er fra et reiseselskap som vil frakte amerikanere til Cognac. De følger med oss på omvisningen, med samme begeistring som oss. Kvart over kommer det en distingvert herremann, Jack og sønnen. Det viser seg at det er enkemannen etter Madam Dor!! Han leder oss gjennom PARADISET, og historien rundt huset Dor. Dette var en opplevelse av de sjeldne – en helt spesiell stemning i dette rommet, med glassballonger inneholdende over 200 år gammel cognac. Smaking ble det også, fra bunn til topp (Reserve No. 11). Både Jack og Ståle koste seg :-) sammen med oss andre, og de to amerikanske damene. Det var flere som gikk herfra med edle dråper på flaske.
Etter A.E. Dor hadde vi fått time hos Courvoisier, men når Alain var og besøkte oss på hotellet, inviterte han oss ut til gården sin. Jeg valgte å dra dit istedenfor Courvoisier, og det var det ingen som hadde noe imot. Besøket ble veldig hyggelig, men for en som hadde vært litt for lur tidligere denne dagen (Ståle) ble det en velfortjent lur i bussen. Til utenforstående må det sies at Alain er en personlighet av de sjeldne.
Middagen var i kveld bestilt på Bodega, en hyggelig restaurant ved elven. Her kunne vi velge om vi ville sitte ute på terrassen eller inne. Vi valgte ute. Men så trodde jeg det skulle bli gjentakelse av gårsdagens middag, dvs. dårlige greier! For når jeg melder vår ankomst i baren virker servitøren (som senere på kvelden viste seg å være DJ), noe uvitende. Kokken kom ut, og litt forvirret beroliget han meg verbalt, men det overbeviste ikke. Så etter 10 minutter kom Delfinen (hun jeg hadde bestilt det hele hos). Hun mente det var dagen derpå? Jeg ba henne sjekke boken sin, og den sa i dag!! Vel, hun hadde fri, men i løpet av rekordtid hadde vi både mat og drikke. Tre forretter (nå hadde de fleste fått nok), så hovedretten, ost og til slutt en herlig dessert. Smilte gjorde hun hele tiden, og etter at vi gamle hadde gått hjem, danset de yngre med blant annet Delfinen. En av oss falt for fristelsen og tok like gjerne en svømmetur i fontenen på Francois 1er – men det var nok noe grunnere vann der enn først antatt. Det er sannsynligvis første noen har stupt i den fontene – like sannsynlig er det at var siste gang også :-).



Lørdag skulle vi igjen på busstur, til Jenssen, og deretter til lunsj på La Cagoulliarde. Dagen var noe grå, og ikke den helt store temperaturen, men Espen Schullerud er en fantastisk person med karisma og kunnskap om cognac. Gården/huset Jenssen og Espen har vokst sammen, og nå som Jenssen er overtatt av russiske eiere, men med interesse for vin og brennevin, vil drive videre med Espen som daglig leder for både gården og «butikken». Espen gav oss en veldig fin presentasjon av cognacproduksjonen mens vi spaserte gjennom druebuskene, druepressen og vintankene. Disse delene var i drift, innhøstingen holdt på. Så gikk det videre til destilleriet som ikke var i drift ennå, vinen var ennå ikke ferdig. Men etter et inngående foredrag der gikk det videre til lagringskjellerne, som er i «drift». Her gikk resten av foredraget med smaksprøver. Her fikk vi blant annet smake en cognac som ikke er kommet til Norge: Jenssen Hors d’Age – nydelig. Ståle snek seg til en smak av Arcana – ubeskrivelig  :-).
Etter et par tre innholdsrike timer var det tid for lunsj i Segonzac. Det er tredje gang vi (HCC) spiser lunsj der. Menyen var noenlunde den samme som tidligere besøk, og smakte like fortreffelig denne gangen også. Alain var invitert til lunsjen, og han var innom, men hadde ikke tid til å spise noe. Han skulle selge en halvannet år gammel (ung) hest (pris € 100 000), så han tok bare en øl før han fortsatte.
Ettermiddagen gikk med til avslapning, for de fleste rundt plassens (Francois 1er) skjenkesteder. Kl. 2000 stilte vi så på Le Cock D’or for middag. Det var også et bedre måltid, med smilende serveringsdamer og god mat og drikke, individuelt valgt fra menyen. Etter middagen var det fritt program. Etter forrige turs gode omtale av Cognacs eneste nattklubb «le Mansion Blanc» var det noen som insisterte på en tur hertil. Vi var vel bortimot de første som ankom den kvelden, og de fleste var nok enige om at dette var ikke mye til nattklubb, så vi gikk derfra ganske raskt. Men siden dette er en nattklubb, og det er om natten det er liv der, så går vi nok ikke på le Mansion Blanc på kveldstid neste gang  :-).



Søndag morgen ble etter/under frokosten chamapgne. Alfred Erling ble noen år. Dessuten hadde Colin bryllupsdag (uten kone), og han bød også på champagne. Så var det taxier til Jarnac, lunsj hos Phillippe (vår Bergen Cognacs kjellermester), og Phillippe grillet faktisk for oss. Der var også Løyten CC på besøk, 7 stilige herrer i ditto kostyme. Noen av oss hadde truffet dem tidligere i nattens mørke, og vi visste at de var der. Etter en stund kom Kim i katten sin, og vi hadde en riktig trivelig lunsj, både på terrassen og i salongen til Phillippe. Noe handel ble det også, og en liten utbrytergruppe tok turen over elven til Richard og handlet litt 70 og 100 årig cognac. Når lunsjen gikk mot 5 (1700) foreslo Kim en pubrunde i Jarnac, for å bli kvitt den vemmelige cognacsmaken i kjeften :-). Så det ble, men det viste seg at hele «byen» virket stengt, men heldigvis fant Colin en åpen dør, og der ble det livlig til vi dro tilbake til Cognac. Phillippe dro hjem, og Kim og revisoren kjørte til Bordeaux (og videre til Mallorca).

Noen av oss tok et ekstra stopp hos Ove. Huset var nå blitt virkelig fint siden sist. Vi koste oss i solen på Oves eiendom og hadde en time eller to i lystig lag her, med god cognac å drikke. Noen gikk herfra til hotellet mens andre tok taxi (sannsynligvis den mest sure og grinete taxisjåfør i hele Frankrike – men det tok ikke luven fra oss :-).
Middagen ble denne gang inntatt på L’Etage, en relativt ny restaurant over Le espres (hvor cognacbaronene gjerne tar en formiddagskaffe (espres), og utveksler noen ord. Men nå var det kveld, og vi skulle opp. Matmoren, eller hovmesteren, hadde på vår bestilling fått frie hender til å velge, men hun var likevel flere ganger på telefon til meg med forespørsler og forslag, men jeg svarte bare tre bien, det går vi for. Vel, vi ble ikke skuffet her heller, både maten og servicen av Guylaine og M var helt upåklagelig.



Dermed var det offisielle programmet avsluttet, og togavgangen fra Cognac var tidlig neste morgen. Men sent på kvelden kom JC (fra Louis Royer) med tre søte unge damer, som skulle bo på hotellet. Men de hadde rom, og var ordentlige :-). Enda senere på kvelden satt Morten og Ståle  (og til å begynne med Ove) og tømte en flaske av den nye dugnad (som vel Ove hadde tenkt å ha med seg hjem?).

Så kom morgenen alt for tidlig (som vanlig) og det ble en stille tur til Paris. For Ståle som hadde tyrkisk kvalitet på trillekofferten og alt for mange cognacflasker i den, ble det en smule strabsiøst – han måtte tidvis bære kofferten ettersom alle håndtak hadde knekket og falt av!
Men når bagasjen var trygt plassert i oppbevaringsboksen ble det en begivenhetsrik dag i Paris også. Så pass artig ble det der at vi glemte å ta oss til flyplassen i tide. Vi hadde imidlertid to oppvakte blant oss (Jan og Johnny) – de hadde tatt taxi litt i forveien, og klarte å overtale flypersonalet om å vente på oss. Ståle, Morten og Knut var for øvrig ganske bekymringsløs på bussen fra Paris, og tømte like en godt en 70-åring fra Braastad på veien opp. Vi kom oss alle hjem (til rett tid) denne gangen også, og på Flesland ventet noen hyggelige tollere på oss  :-)

​

Se flere bilder fra turen her.